Når krisestemningen tyter ut i kjøkkenhagen

Det er alt snakket om kornlagre, sammenbrudd i forsyningskjeder og kunstgjødselkrise som drar det i gang. Det må være en gammel frykt, en grunnleggende frykt i menneskedyret som virker innenfra. Og som har det med å tyte ut. Det tyter ut som hamstring av pasta, sekker med ris eller som i mitt tilfelle: Et plutselig behov for å pløye opp en del av plenen til potetlapp.

Det er ikke sånn at jeg tror på en fullstendig kollaps av internasjonal handel, ikke sånn at jeg faktisk tenker det er realistisk med en tredje verdenskrig. Ikke egentlig.

Jeg driver ikke og tenker på hva jeg kan bytte til meg den dagen penger ikke er verdt noe. En powerpoint mot en sekk med poteter? Et notat for en nepe?

Det er ikke en fruktbar tankegang, åpenbart.

Og likevel.

Her kan vi lage en beredskapshage, sier jeg og peker ut over rekkehusplenen, mens jeg blar i boken med samme navn.  

Jeg leser om hvilke arter som liker seg best i Norge og at man må rotere vekstene innenfor de ulike familiene, som «korsblomst» (?), «skjermblomst» (?), «løkvekster» (selvforklarende), «potet» (ditto) og ikke minst den spennende kategorien «små familier». På 200 kvm plen kan man få noen hundre kilo med grønnsaker, kanskje et tonn. Det har vi ikke. Og plenen er skrinn.

«Gå sammen med naboene og planlegg en felles beredskapshage», foreslår boka liketil.

Jeg ser for meg at jeg banker på dørene til naboene nedover rekka og deres høflige, men skrekkslagne ansikter mens jeg forklarer. Dere kan ta korsblomst, så kan vi ta potet og erteblomst. Kanskje noen kan ta «små familier». Litt ålreit med variasjon i krisetider. Håper dere ikke har noe i mot at vi vanner med gullvann.

Boka har mange eksempler på gode beredskapshager, som datsjaen, disse kjøkkenhagene som var redningen under hyperinflasjonen i Russland på 90-tallet da det ikke var mat å kjøpe og pengene ikke var verdt noe. De som ikke hadde datsja gikk sultne, leser jeg i en helt annen bok om Putins Russland.

Foreløpig har jeg bare kjøpt to potettårn med det fengende navnet «Paul Potato-tower» og sådd tomater.

Kommer til å bli selvforsynt med heirloom-tomater i ca. to uker i slutten av august i alle fall.

Dessuten, sier mannen, naboene blir jo med dersom det ikke blir mat å få tak i. Da hjelper man hverandre. Og det står det også i boka.