Et farvel til kynismen

Jeg er en kyniker. Jeg har aldri tenkt på det som spesielt negativt, mer som en realistisk tilnærming til verden. En erfaringsbasert sådan. Jeg blir ikke skuffa når politiske løfter ikke innfris eller når det som ble solgt inn som et idealistisk prosjekt eller et grønt produkt viser seg å bare være nok en måte å vri mer penger ut av naive sjeler.

Vi er alle voksne her.

Vi vet at det ikke finnes noen helter. At det er makta som rår og at det er penger og prestisje og egoer som sitter i førersetet.

Eller?

Jeg har tenkt det. Helter er for barn og kinosaler. I virkeligheten er det bare et tiår eller to mellom frigjøringshelt og diktator.

Dessuten er jeg vokst opp på nittitallet og er vant til å bo i så mange lag med ironi at det noen ganger er vanskelig å finne inn og ut og opp og ned.

Inderlighet ligger ikke for meg. Det er som sånne jeans med høyt liv med genseren oppi. Som «mom jeans». Nydelig på de unge, men ikke for meg.

Så kom 24. februar og også dette har jeg måttet revurdere.

Kanskje er det sånn at vi trenger helter likevel?

Jeg hører på en samtale om Ukraina og krigen og den ukrainske historikeren Serhii Plokhii får spørsmål om vi trenger helter. Vi har levd i helteløse samfunn, svarer Plokhii. Men å kalle noen en helt er en måte å anerkjenne den som gjør uselviske handlinger. Og det trenger nasjoner. De trenger uselviske handlinger for å bli til og for å overleve.

Og det er saken. De uselviske handlingene klarer ikke min indre kyniker å forklare. Som når noen blir på sin post selv om det potensielt og med en rimelig stor sannsynlighet innebærer å ofre livet. Zelensky kverket kynismen min.

Dess mer jeg leser om Russland under Putin dess mer skeptisk blir jeg til min egen kynisme.

Fordi det er en hovedingrediens i autoritære samfunn. Sammen med apati og forvirring. Det er det som er målet. At alle skal tenke: Det spiller ingen rolle, hva er vitsen, alle er like ille uansett og dessuten finnes det ikke noe som er sant, alt er løgn og samme kan det være, hvorfor bry seg? Som noen av disse vanlige russerne som snakker om krigen i denne artikkelen fra Meduza.

Så da blir det å sende den kynismen på skraphaugen, sammen med noen utslitte skinny jeans, faktisk. Det er på tide.