Spennende tider

Ja, det er i alle fall i spennende tider.

Jeg sier det ofte. Som en slags trøst kanskje. Som for å holde fast i en intellektuell nysgjerrighet midt i fortvilelsen. Og det er spennende tider. Det er jo det.

De siste ukene har jeg kjent at tiden har tatt en sving, har kommet tilbake, som om tretti år har lagt seg i en kveil, at tiden har buktet seg og nå ligger 1990-tallet rett ved siden av 2020-tallet. Som i den filmen jeg ikke skjønte noe av der hovedpersonen går gjennom veggen inn i en ny dimensjon, gjennom en tunnel, et ormehull. Interstellar.

Men nå er det som om det har oppstått en luke inn nittitallet og jeg kan dra hånden gjennom hinnen som skiller nå og da og se rommet jeg var i da muren falt på TV, da jeg diskuterte EU-avstemningen og alle de røykfylte cafeene i det velsignede tiåret da vi trodde at det alltid kom til å være sånn. Fritt, globalt, alle rettigheter og fri bar.

Jeg gikk mye på kino og jeg et av de klareste minnene jeg har av en sånn kveld er en lang svart-hvitt film av en enorm Lenin-statue som blir fraktet på et lasteskip ned Donau. Regissøren var tilstede og det tok aldri slutt med  spørsmål fra salen, lange innlegg kamuflert som spørsmål. Jeg husker ingenting av filmen, bortsett fra Lenin-statuen, men jeg googlet meg frem til at det var Ulysses Gaze fra 1995.

Det var den kalde krigen som ble sendt til historiens skraphaug og alt skulle bli fremskritt. Eller det tror jeg at jeg tenkte. At verden var åpen og fri.

Og nå. Hvor går vi nå?

Vi kunne trengt de store romskipene fra den andre sci-fi-filmen som jeg elsker med en lingvist som klarer å kommunisere med de vennlige utenomjordiske og redder verden. Arrival. Det er noe på den skalaen vi trenger.