Jeg tenker mye på å ta ordet. Å bruke stemmen sin. Dersom man vil påvirke samfunnets utvikling er det ingen vei utenom. For å bli hørt må du snakke.
Tidligere i år leste jeg Unbound – A Woman’s Guide to Power av Kasia Urbaniak. Forrige uke kalte hun inn følgerne sine til et zoom-møte i anledning abort-trøbbelet i USA.
I boka Unbound skriver Urbaniak om hvordan så mange havner i en passiv-aggressiv kommunikasjon der munnen sier en ting og kroppen sier en annen. Det funker dårlig, hevder hun, menneskedyret misliker intenst når det ikke er sammenfall mellom det kroppslige og det verbale budskapet.
Det er cringe.
Og flaut å tenke på at det ofte blir sånn. De gangene jeg ler en unnskyldende latter for å myke opp budskapet. Når vennligheten ligger og flyter som en overflate på et hav av irritasjon.
Sånn vil man jo ikke være.
Urbaniak mener medisinen mot dette er å finne makten i egen kropp. Det går ikke an å skaffe seg sammenfallet mellom kroppen og ordene uten å gå veien om kroppen. Du kan ikke tenke deg til det. Hjernen din kommer ikke til å hjelpe deg. Du må bo skikkelig i kjøttdrakta di for å være maktfull.
Derfor mener hun første prioritet for å mobilisere mot høyesterettsbeslutningen om abort er at alle kvinner tar fullt og helt eierskap og bolig i sin egen kropp. Da blir det også vanskeligere å ta fra kvinner kontrollen over eget liv.
Det er lett å være vittig og ironisk, advarer hun strengt. Lett å piske opp stemningen og være moralsk forarget. Det er noe annet å skaffe allierte. Å få folk med seg.
Så ikke flere rants da. Jeg har allerede mistenkt at mine lange og (i mitt hode) festlige ranter ikke er en anbefalt metode. Rettferdig harme er også ut.
Hva har vi igjen da?
Jeg leser en annen bok skrevet av en tidligere forhandler for FBI som har forhandlet med gissel-takere og bankranere, Never Split the Difference av Chris Voss. Det er en åpenbaring. Effektiv kommunikasjon er ikke å være tydelig og sterk slik jeg har tenkt. Stå på krava! Nei, det er å legge an en lett tone. Som et nysgjerrig ekorn, ser jeg for meg. Det er slik man skal snakke mesteparten av tida. Åpent og nysgjerrig. «Du er opptatt av nøtter, sier du? Fortell meg mer!»
Så kan du blande inn litt late-night DJ-stemme, en beroligende terapi-stemme à la programvert på Nattønsket. Bare unntaksvis skal du snakke helt vanlig, nøytralt og direkte. Bare når gislene holder på å dø lissom. Ellers bare ekorn. Eller Siv Stubsveen.[1]
Dette har ingen fortalt meg før.
Det kunne noen godt ha gjort.
Men det er aldri for sent. Selv om det er litt å jobbe med. Det er uansett vanskeligere å holde kjeft, så det får bli dagens konklusjon.
[1] Gratulerer, du er yngre enn 45 år og tok derfor ikke denne referansen til den sagnomsuste programlederen i Nattønsket med tidenes fløyelsstemme.