Jeg hører på en podcast med Anne Applebaum om Hannah Arendt og midt inni får jeg en slags aha-opplevelse.
Jeg har blitt hjernevasket til å tro at rasjonell og opplyst samtale alltid er mulig.
Vokst opp som jeg er fredsnasjonen Norge, har jeg fått dette bondevikske inn med brunosten: Hvis vi bare kan få hverandre i tale. Hvis vi bare får satt oss ned i samme rom, ansikt til ansikt, gjerne rundt et kjøkkenbord. Gjerne med vafler. Hvis alle har på seg strikkegenser også, da er det nærmest gjort. Da vil fjellet åpne seg.
Og slik gikk det til at jeg har tenkt at: Bare alle gode meninger kommer frem på den store markedsplassen av meninger. Bare vi forstår hva som er viktig for motparten.
Da vil rasjonaliteten vinne frem, og den vil gli inn på en bølge av egeninteresse og fakta. Vi er rasjonelle og opplyste. De primitive følelsene har vi fotball til. Det får holde.
Det er en blindsone.
Hannah Arendt beskriver dragningen mot det totalitære, også på bekostning av sin egen interesse. Det var ikke noe vi lærte på nitti-tallet, omgitt av ånden til optimistiske verdensledere som Bill Clinton og Tony Blair. Og Bondevik da.
Men dette verdenssynet tar ikke høyde for at noen mennesker bare vil se hele driten gå til helvete, koste hva det vil. Eller med ordene til Albert i Batman filmen The Dark Knight:
Because some men aren’t looking for anything logical, like money. They can’t be bought, bullied, reasoned, or negotiated with. Some men just want to watch the world burn.
Ingen faktasjekker eller frokostmøter kan nå inn til folk som har fått appetitt på normbrudd, som vil ha en slem og handlekraftig leder, som vil ha brann og blod og utløp for all sin bitterhet og villskap. Som vil kjenne at: NÅ SKJER DET NOE!
Dessuten er det gøy, som Margaret Atwood påpeker. Gøy å se den du hater miste hodet i giljotinen. Gøy å slåss med de andre casualsene før fotballkamp. Gøy å gå i parade med fakler og synge taktfast blood and soil. Gøy å føle seg som Gud.
Jeg ser på en ganske fæl dokumentar om den private russiske hæren Wagner-gruppen og alle overgrepene de begår i Ukraina, i afrikanske land. På slutten oppsummerer eksil-russeren og businessmannen Mikhail Khodorkovsky det slik:
«Når alle er vennlig innstilt kan vi løse alle problemer oss imellom med vennlige samtaler. Men der er ikke verden ennå. Og her kommer vesten til å få en kraftig lærepenge».
